Jacob Collier, et enmannsorkester markedsført med store ord som «jazzmusikkens nye messias» og «musikkens fremtid» i forhåndsomtalen. Det hele viste seg å være dørgende kjedelig. Et musikalsk talent – utvilsomt – men konserten fortonte seg som et kappløp med maskinene, der han løp fram og tilbake mellom instrumentene for å fylle inn sine instrumentale bidrag i de sekvensene som lå ferdigprogrammerte på forhånd – iblandet stadig publikumsfrieri. De beste partiene var der han roet det ned og spilte hele stykker på gitar eller piano. Fyren kan jo spille – ingen tvil om det. Etterhvert oppdager han sikkert at det holder lenge å spille ett instrument om gangen, dette ble bare mas.