Janove Ottesen parkerte Kaizers Orchestra fordi han ville gjøre noe annet. Det nye bandet hørtes i grunnen ut som en glattere versjon av the Kaizers og showene var egentlig mye av det samme, så det prosjektet lyktes bare sånn halvveis vil jeg mene. Denne gangen har han droppa hele bandet, og gjør solokonsertene helt alene – nesten da, Børge Fjordheim hjelper til litt innimellom. Sangene framføres stort sett på ett instrument om gangen. Tempoet er tatt helt ned, publikum får sitte, og Janove tar seg tid til å prate litt mellom og om sangene. Det var det som skulle til for å få ei ny stemning, og gjøre noe helt nytt. Det som fortsatt er det samme er de gode låtene, som kanskje kommer like fram i de enkle arrangementene de har fått denne gangen. Og det som fortsatt er det samme er Janoves stålkontroll over publikum, denne gangen uten masse slitsomme fakter. Han hadde full oppmerksomhet og det var ingen samtalegrupper i salen som var opptatt med å ta bilder av seg sjøl. Den ene gangen han ville ha publikum med og klappe takta så skulle det bare et lite hint til før hele salen øyeblikkelig var med.
Trur jeg ble litt fan igjen i kveld.