Jeg har sett to konserter med Susanna Wallumrød tidligere i år. Det har vært akustiske, vakre og melankolske solokonserter med henne og et flygel. Denne tredje gangen kom hun med fullt band, og det ble adskillig mørkere i rommet – dommedag rykka plutselig minst to hakk nærmere. I en tåkefylt sal på Dokkhuset, som etterhvert ble varm som et lite helvete, fikk vi en ganske så massiv og dyster gjenskapelse av sangene fra Susannas nyeste plate Triangle. Mulig det ble for strengt for enkelte av publikum, det var noen få som forsvant ut underveis. For meg var det ikke aktuelt å gå glipp av et eneste sekund av dette – jeg vil våge å påstå at Susanna er en av de aller beste vi har.