Konserten starter i stummende mørke. Vi aner en person som kommer ut gjennom sceneteppet, og så starter Mette Henriette på en varsom saxofonsolo mens en lyskaster ytterst til høyre langsomt slås på. Etterhvert blir det litt lys inne på scena og vi begynner å ane silhuetten av flere musikere, som også langsomt kommer inn i lydbildet. Hele konserten er kontemplativ og lyrisk, ikke et ord blir sagt underveis.