Har sett Marius Neset et par ganger før og inntrykket har vært teknisk perfeksjon til fingerspissene og full kontroll hele veien – men dermed blir også musikken litt kjedelig og tilbakeholden. Denne gangen derimot, virka det på meg som om de slapp seg løs og lot musikken leve sitt eget liv – ikke minst takket være monsteret Anton Eger bak trommene som piska opp stemninga og tydeligvis hadde glemt igjen vispene heime.
De hadde også fått med Svante Henryson, på cello, som bidro med noen fine soloer. Han drukna imidlertid en smule i de villeste partiene hvor alle hemninger forsvant.