Det er vanskelig å konsentrere seg om tankene rundt kvardagens små og store bekymringer når man er på en slik drømmeaktig konsert som denne, med Eyolf Dale og hans Wolf Walley. Musikken har ikke tapt seg det minste siden premierekonserten på Moldejazz i fjor sommer – utrolig vakker og melodisk. Dette er musikk for virkelighetsflukt – som hadde fortjent et smekkfullt Dokkhus.
(Og jeg trur nok Gard Nlssen må ned i knestående når han skal be om å få tilbake plassen på trommekrakken etter at Audun Kleive steppa inn som supervikar her).