I løpet av tre dager på Trondheim Calling rakk jeg over 17 konserter. Noe bra, noe litt kjedelig, noe fascinerende – og så var det Pom Poko da, festivalens store vinnere for meg (det var ca 60 konserter jeg ikke rakk å se…). Jeg så dem også i Lobbyen før jul, og må innrømme at jeg var litt sånn kjølig avventende, men denne gangen var det full fyr. Låtene satt som spikra og for en energi!
Andre ting jeg må få sett igjen
– Svankropp – Emilie Storaas holder kontrollen foran mens det er full fest bak på scena.
– Strange Hellos – Ikke helt min greie.
– The Sideways – Klassisk rock med bra låter – og Mellotron!
– Toy Savoy – Bra låter og masse sjølironisk humor.
– Temporary – Simon og Garfunkel er tilbake.
– Barren Womb – Har sett dem noen ganger no, og endelig begynner jeg å skjønne greia.
– Herman Wildhagen – Fantastisk gitarist som venta til det var nesten slutt før han tok av.
– Brutal kuk – Pønk!
– Dreamarcher – Hardcore matterock? Blir stadig hardere og tightere.
– Soup – Låtmateriale i verdensklasse! Trondheims store hemmelighet.
– Emilie Storaas – Bra sanger – og legendarisk basslyd.
– Cloroform – Nei det er ikke Devo, men fy faen så bra likevel.
– Skrap – Rakk bare 10 minutter, men de to er kjernen i en haug av mine favorittband.
– Rohey – For en sanger!
– Broen – Har vært fan siden de het Your Headlights Are On – får aldri nok!