Jeg fotograferte den bittelille – i areal og rom, men kjempesvære – i kunstnerisk uttrykk – festivalen SONIC STILLS FEST på Stillverk1 og rapporterte samtidig noen ord til salt peanuts*

Her er rapporten fra dag 1 med noen flere bilder.

SONIC STILLS FEST er en festival skapt av Stillverk1 i samarbeid med Sonic Transmissions North, TEKS, NyMusikk Trondheim og Cinemateket.

Festivalen foregår i Stillverk 1, som er – som navnet antyder – et gammelt stillverk ved Trondheim sentralstasjon. Det er antagelig byens minste kulturarena regnet i flateinnhold, med kapasitet på ca 14 publikummere i koronatiden. Dette spesielle huset har imidlertid en årelang historie som scene for barneteater og musikk utenom allfarvei. For å kompensere for den noe begrensa publikumskapasiteten kjører festivalen to forestillinger hver dag. Som de sier det – samme artister, samme scene, forskjellig publikum.

Første dag startet med utstillingsåpning for festivalkunstner Juliane Schütz. Hun kommer opprinnelig fra Jena i det som tidligere var Øst-Tyskland, og har i Trondheim gjort seg bemerket som musikkfotograf og konsertfilmskaper. Til festivalen har hun, i tillegg til å ha stått for den grafiske utformingen, laget utstillingen «All Constraints Are Beautiful» hvor hun har jobbet med fotografisk film som har blitt «mishandlet» med forskjellige kjemikalier og deretter avfotografert igjen, og på den måten skapt fascinerende og fargerike abstrakte bilder. Underveis i denne prosessen har hun også filmet det som skjer med filmen under påvirkning av kjemikaliene. Resultatet har blitt en film som fungerer nærmest som «Liquid Lights». Den nesten roper etter et psykedeliaband som kan spille konsert foran filmen.

Jordan Sand er en bassist fra New York som kom til Trondheim midt i pandemien og tilbrakte et år som student ved NTNU under ganske spesielle omstendigheter. Hun er kontrabassist som kombinerer instrumentet med tekst og sang. Jeg har vært så heldig å ha få med meg et par konserter med henne i løpet av det året hun tilbrakte i byen – en meget særpreget og spesiell kunstner. Festivalen viste filmen «The Word of the Year» hvor hun i tillegg til å spille bass og Singer symaskin (!), gjennom samtaler med sin mor via telefon skildrer sin bakgrunn og hvordan hun taklet å komme tilet helt fremmed sted midt i en unntakstilstand. (Se Teaser).

Heiða Karine Jóhannesdóttir spilte – et altfor kort – solosett med tuba, elektronikk, og fugle- og naturlyder fra Jonsvatnet. Denne musikken har en hypnotisk effekt, men den trenger mer tid på seg enn det vi fikk i kveld. Plutselig var det slutt.

Siste punkt på programmet skulle ha vært en video med «Irreversible Entanglements». Denne måtte utgå, men til gjengjeld fikk vi filmen «Livet av Havnes» hvor Eirik Havnes på sin uforlignelige poetiske måte tenkte de helt store tankene om livet, døden og kjærligheten. Virkelig en film til ettertanke. (Se Teaser).

Bildene av Jordan Sand og Eirik Havnes er stjålet fra lerretet med bønn om tilgivelse.