Da de første tonene strømmet ut,  Hallvard Gaardløs dro i gang et ganske så Nikolai Hængsleisk bassriff, Kim Christer Hylland banka opp trommene og Ola Kværnberg fyra opp på fela slo det meg at – Dæven, har Vegard Bjerkan virkelig laga en ripoff av Steamdome og på toppen vært så frekk at han har fått med seg Ola sjøl på laget? Dette kan bli interessant.
Den følelsen ga seg heldigvis fort, for det dro fort avgårde i ganske så andre retninger. Samme planet javisst, men et annet kontinent – eller ihvertfall et annet land. Høyt, tungt og fengende progjazz som jeg mer enn gjerne vil høre om igjen på konsert. Og den dagen plata kommer ut står jeg i butikken og venter.