Vanligvis er det motsatt, men noen ganger går man på konsert for å se oppvarmingsbandet og blir fullstendig blåst av banen av headlineren. Med minimalt scenelys – og bare bakfra selvfølgelig – sto de der rimelig distanserte. Med Hilma Nikolaisens  stemme et sted i Nico-land og et repetitivt insisterende lydbilde ga de meg til tider assosiasjoner tilbake til Velvet Underground. Og det er vi ikke bortskjemte med no for tida.