Etter å ha sett denne konserten første gang på Moldejazz var det én ting som var klart – én gang til! Et fyrverkeri av odde- og primtallsrytmer med to trommeslagere i verdensklasse, i symbiotisk samspill helt foran på scenen. Og rundt seg har de et orkester med musikere på like høyt nivå – med den benigne diktatoren ved flygelet ytterst til venstre. Espen Bergs musikk er sikkert fryktelig vanskelig å spille, men den er samtidig veldig enkel og morsom å høre på. Det flyter så fantastisk lett og humørfylt liksom, med de musikerne som står på scena. Og underveis fikk vi et fantastisk vokaldrag med Kirsti Huke som nesten fikk meg til å huske navnet på den der italienske krimserien jeg mener å ha sett en gang på 70-tallet. Hadde navnet på tunga der. Hildegunn Øiseth dro fram en intens og drømmeaktig bukkehornsolo som fikk det til å ringe i ørene. Og ikke minst en maktdemonstrasjon av en trommesolo med Tomas Järmyr på slutten. Publikum var så ekstatiske at Espen Berg så seg nødt til å ta et ekstranummer på flygelet, etter at det egentlig var slutt. En perfekt avslutning for å roe seg litt ned før man var nødt til å gå ut i kvelden igjen.