Kveldens hoveattraksjon var Ihsahn. Og der Tsjuder var hardt fort og visuelt sirkus, var Ihsahn atskillig mer progorientert, og så ut som om han kom rett fra kontorjobb. Intensitet og trøkk i overflod, men også mer variert og musikalsk givende – ihvertfall for min ringe musikksmak.

Og – det har vært sagt før – metallpublikummet er verdens beste konsertpublikum som alle kan ha noe å lære av. Folk kom for å oppleve konsert og var fokuserte på musikken. Evig skvaldring med kompisene og ta bilder av seg sjøl, som er så vanlig på alle andre konserter, var det fint lite av her.